På under tre måneder har hele verden blitt snudd på hodet. Et influensavirus som ingen av oss er immune mot, er for tiden erklært som "en trussel mot menneskeheten". I skrivende stund har 28 753 mennesker dødd globalt, mens 621 000 er bekreftet smittet. I Norge lever vi med "de strengeste tiltakene siden krigen" og mye av det som gir livet vårt mest mening ellers, er satt på vent.

Som alle andre har også jeg blitt kastet inn i en ny livssituasjon uten å vite hvor lenge dette skal vare. Omstillingen til den nye hverdagen og den brått annerledes verdenen vi lever i, har for min del betydd at arbeidet med podkasten (som foreløpig er uten inntekt), har havnet langt bak i køen av gjøremål. Samtidig har jeg naturligvis  tenkt mye på hvor relevant alt som skjer i lys av Korona-viruset, er for podkasten.

Mens jeg planlegger innhold som skal handle om hvordan døden påvirker livet vårt og samfunnet generelt, går nå tiden med til å vaske hender, dørhanker og mobilskjermen, lese nyheter, leke med barn når jeg skulle jobbet, sette meg inn i eksperters forskjellige forespeilinger, kjenne på angst, savne normal sosial omgang, jobbe kveldstid, meditere, snakke med venner i andre land om situasjonen der, dra på cyber-fester (for en oppfinnelse!), lese og lære om min nyvunne interesse for pandemier historisk sett, gru-glede meg til våren, tenke over livet og kjenne på masse takknemlighet, tross alt.

I takt med at situasjonens alvor har sunket inn har mantraet «en dag av gangen» satt anker i meg på en helt ny måte. Det er betryggende å erkjenne hvor tilpasningsdyktige vi faktisk er og det er vakkert å se all solidariteten som finnes blant folk og i samfunnet; for ikke å snakke om all kreativiteten som yrer. 

Det yrer forøvrig plutselig av nye ideer på min kant også – til en mini-serie av podkasten knyttet til denne uvirkelige tiden. For flere detaljer om dette please sjekk ut podkastens Facebook-side. Jeg ønsker alle innspill jeg kan få velkomne. 🙏🏽 

Lev vel!

FNs minnedag for mennesker som er drept eller skadet i trafikken

Jepp, jeg tar gjerne rollen som den som maser ekstra om å holde fartsgrensen og om god nok barnesikring. Og spesielt som besøkende i land hvor trafikksikkerhet er et fremmedord. Det oppleves rett og slett for meningsløst å miste livet bak rattet. Eller å komme til skade for å gjøre at andre mister sitt.

Så lenge jeg kan huske har jeg fundert mye omkring trafikkulykker og deres mange og vonde konsekvenser. Jeg vet ikke helt hvor opphenget kommer fra, for selv har jeg heldigvis vært spart for å være med i en alvorlig ulykke. Men det var en gang mamma vekte meg midt på natta og dro meg med i taxi til ei nær venninne av henne, som jeg husker gråt hysterisk etter å ha fått beskjed den natta om at kjæresten nettopp hadde dødd i en bilulykke i en helt annen landsdel. 

Og mamma selv fortalte meg gang på gang som barn om mopedulykken hun var i som tenåring, hvor hun lå på sykehuset med et hode på størrelse med en vannmelon i to uker, heldig som fortsatt var i live. Ei jeg studerte med hadde mistet kjæresten i en trafikkulykke da de var 17, og var fortsatt sterkt preget da vi var 24. Og da vi var i slutten av tjueårene delte en ungdomsvenninne av meg mye på Facebook om sin lille sønn som ble påkjørt på gata av en råkjører og sterkt handicappet. Ikke minst var det den gangen bilen jeg satt i holdt på å kjøre rett inn i en fjellvegg i høy fart hjem fra en nattklubb i Buenos Aires, hvor den berusa føreren lo mens jeg hylgråt.

Nå, godt oppi tredveårene, tar jeg gjerne rollen som den som maser ekstra om å holde fartsgrensen og om god nok barnesikring, og spesielt som besøkende i land hvor trafikksikkerhet er et fremmedord. Det oppleves rett og slett for meningsløst å miste livet bak rattet. Eller å komme til skade for å gjøre at andre mister sitt.

Nylig spilte jeg inn en episode med Harald Heieraas fra Trygg trafikk, som med over tredve års fartstid i organisasjonen har lang erfaring fra trafikksikkerhetsarbeid i Norge, og som besitter enormt mye kunnskap om trafikkulykker generelt. Han har jobbet med mye forskjellig i Trygg trafikk, – men i hovedsak har han over tjue års erfaring med påvirkningsarbeid både rettet mot trafikanter og politikere gjennom kampanjer og trafikksikkerhetsplaner, og de siste årene har han hatt ansvaret for Kommunenes trafikksikkerhetsarbeid i hele landet.

Episoden slippes forresten på en ikke helt tilfeldig dag, – nemlig den tredje søndagen i november som er FNs minnedag for mennesker som er drept eller skadet i trafikken. Dagen er opprettet for å minnes alle ofre for trafikkulykker, og for å sette fokus på trafikksikkerhet nasjonalt og globalt. Ikke minst for å skjenke alle de etterlatte noen varme tanker, vil jeg legge til. 

Selv dedikerer jeg episoden til alle etterlatte etter trafikkulykker, og til de som er hardt skadd i trafikken.